I made it. But what happened to the bully?

Vet egentlig ikke hvorfor overskriften ble som den ble..Men her kommer en slags novelle. Eller fortelling om du vil? For det første: Jeg har IKKE noe i mot folk med rødt hår! Absolutt ikke. De er like mye verdt som alle andre. Jeg begynte bare å skrive, så poppet det opp i hodet mitt at mobbeofferet skulle ha rødt hår. Denne historien er laget. Den er ikke sannhet for meg, men kanskje for noen andre? Jeg vet ikke.
Egentlig er dette leksen min. Men jeg tenkte jeg skulle poste den på bloggen, siden jeg ikke har noe annet å fortelle dere. 
Mobbing er galt. Det var det jeg ville si. I denne historien får man alt fortalt fra mobberen sitt perspektiv.


Tilfeldig bilde fra google.com

Vi befinner oss i skuret, like ved skolen. Etter skoletid selvsagt.
Ordene som nettopp hadde veltet ut av munnen min føles vellykket, det samme gjorde det såkalte "bitch slappet". Det føles som om jeg har truffet spikeren presist. Full pott til meg, som vanlig. Den daglige dosen jeg gir henne. Det samme opp og opp igjen.


Lyden av de pinlig oppaste venninnene mine som heier på meg suser i gjennom ørene mine, men jeg enser dem så vidt. Rett fremfor meg står hun. Jeg skimter tårer langs våt linjen på øyet hennes, men jeg legger mest merke til frykten.

Lisa. Hun med de feile klærne, den lubbene kroppen som ikke egner seg særlig godt til noe som helst. Og det værste, det som gir meg et ekstra påskudd og rett og slett er toppen av kaken ? det oransje håret. Det oransje håret som Lisa, skolens eneste mobbeoffer, har blitt plaget for år etter år. Hun skilte seg ut. Det gjorde henne til et perfekt offer. Et offer for makten, populariteten og respekten.
Og meg? Ja, jeg er grunnen til det. I begynnelsen var det bare for å vise at skolen var mitt territorium. Jeg fikk med meg opptil åtte andre jenter. Vi utførte alle tingene som kan kategoriseres som mobbing. Det var for å oppnå respekt. Etter hvert ble det en vane, alle ble vant til det. Lisa skulle utfryses og mobbes. Det var slik det var, og er.

Hun står presset opp mot veggen. Lisa er omringet, som vanlig. Hun er redd. Rutinen har så vidt begynt! Jeg fortsetter å fortelle henne hvor ufyselig hun er. Jeg gir henne en på trynet. Lisa griner. Tårene strømmer nedover den melkehvite huden hennes, som er belagt av et lag med oransje fregner. Mascaraen renner. Bak meg hører jeg flere opphissede stemmer som skjenner på Lisa. De roper at hun burde ha lært seg å ta på seg vannfast mascara. De fortsetter med : Vi vet at du er dum! Men hallo? Du visste du fra før at dette kom til å skje. Du blir ikke penere eller bedre av et ekkelt lag med mascara på de gulrot vippene dine.

Jeg ser meg omkring, og betrakter klassekameratene mine. Skadefryd? Er det det jeg ser når jeg studerer utrykkene deres? Det er naturligvis det. De er like ondskapsfulle som jeg er selv. Jeg lar dem ta seg av resten, de skjeller ut Lisa. De gjør jobben min enklere, de gjør den enkelt og greit for meg.

Jeg vender ryggen til episoden. Episoden som jeg selv startet! Jeg rister på hodet. Tenker på lærerne. Hvor er de? Har de virkelig ikke skjønt noe, eller har det seg slik at de har gitt opp? Jeg aner ikke. Jeg snur meg ikke. Isteden prøver jeg å klekke ut en ny plan til i morgen. En ny plan for hvordan Lisa kan tynes og hånes mest mulig, med tanke på at jeg er temmelig lei av den gamle.

Jeg løper opp trappene til etasje 7. Etasje 7 i  Barliveien borettslag. Mamma er hjemme. Som vanlig. Samtidig som jeg knepper opp jakken faller blikket mitt motvillig på mamma som ligger sovende på sofaen i stua, og alle de tomme flaskene som ligger strødd rundt omkring. Jeg prøver å overse synet, noe jeg har blitt nokså god til i løpet av de 5 årene jeg har blitt møtt av denne situasjonen. Jeg lister meg inn på kjøkkenet. Tar forsiktig ut en halvliter øl. Drikker den kjapt, for å så liste meg videre inn på badet. Jeg leter etter de rosa pillene. Mammas rosa, og for meg, meget velkjente piller. Jeg finner de. Svelger de, alle sammen. Tilslutt går jeg inn på rommet mitt, lukker døren og legger meg for å sove.  Lekser er noe jeg sluttet med for flere år siden.. Den eneste grunnen for at jeg i det hele tatt møter opp på skolen klokken halv 9 hver dag, er for å oprettholde respekt.
Det er respekt det handler om.

 

INS DD?

I dag, altså fredag, var jeg i begravelse. Begravelser er alltid trist, selv når personen ikke stod så alt for nært deg.






En hel bønsj med fjortizzz bilder jeg tok på hytten i vinterferien. Fordi jeg er så jævlig fjortizzz ;-)))) ;)));)







Gratis design




hits